Sosiolekt

En sosiolekt er en språkform, i en dialekt, som brukes av en bestemt gruppe mennesker.
Sosiolektene bestemmes av blant annet; kjønn, alder og status.

Personer som spiller (Gamere) bruker ord som "noob" og "1337" (leet).
Ungdom og barn sier ord som "kult" og "chill", det er ord som eldre personer ikke bruker.

- Lucas

Kilder:
http://www.snl.no/sosiolekt
http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9333161

Idiolekt

"En idiolekt er den delen av språkbruken som er spesifikk for et individ".  Wikipedia.

 Altså, idiolekt er delen av språket som er spesielt for akkurat deg, hvis man ser bort i fra dialekt, sosiolekt og liknende.

 - Guro 

ETNOGRAFI

GoAnimate.com: Ethnography by Gurotheman

Hvis ikke dere ser filmen her kan dere gå inn HER.

Dette er en video om etnografi! Håper du liker den, og at du lærer noe.

Kilder:
http://www.snl.no/etnografi

Koz og klemz fra Mari, Asaka, Lucas, Erik og Guro

Koselig med peis :)

GoAnimate.com: Suprise! :O by maudhhoem

Like it? Create your own at GoAnimate.com. It's free and fun!

Her er en tegneserie Maud, Erlend og jeg har lagd. Tegneserien er et utdrag fra Koselig Med Peis som vi har sett på på skolen. Håper dere liker den! :) god ferie alle sammen

- Mari

Koselig med peis

Denne animasjonen laget Eva og Guro i norsk timen i dag. Det er en scene fra episode 2 av koselig med peis.
Håper dere liker den!!

Vinter er fælt

Det er denne tida på året det er kaldt og mørkt, man vaknar og merkar at det plutselig har komma 10 cm snø i løpet av natta og at du må ut og måke bort det kvite pulveret slik at du kan komme deg av sted til de grisete veiene kor du må stå i kø i fleire timar fordi ein tulling har gløymt å bytte til vinterdekk og har kollidert med ein lyktestolpe. Når du endeleg kommer deg til jobben har du ein mengde papir som ventar på at du skal sjå på dei. Når du til slutt er ferdig for dagen, er du glad heilt til du tenkjer på at du må komme deg heim. Først mange timer i kø igjen, så er det tilbake til måking fordi naboen har vært lat og dytta all snøen på tomten din og måkebilen bare har gjort det verre ved å dytte snøen på en stor haug rett føre døra din. Når du endelig har grave deg frem gjennom det våte kalde helvete frem til døra prøver du å finne frem nøkkelen med de forfrosne fingrane dine, du fomlar med låsen i et par minuttar, men tilslutt klarer du å roe ned skjelvingen og komme deg inn i varmen.

Så er det helgen, du prøver å helde deg i den myke, varme senga så lenge som mulig, men så ringer familien og spør om du blir med på skitur. Du prøver å komme deg unna det, men til ingen nytte. Du kommer deg til slutt ut av døra og hentar skiene som er dekket med fjordårets klister. Du møter familien midt ute i en frossen øydemark, ikkje bare forventar de at du skal klistre på eit smil du må små prate også. Det forventes også at du skal grille pølser og ete kvikk lunch med dei. Når du gjennomfrossen og trassig kommer heim forventes det til og med at du skal være fornøygd med dagen gjøremål, en Søndag i skogen gir uka meining for Ola Nordmann. Men nei, det er faktisk ikkje tilfelle. Tidene forandrar seg og i dag vil nok den gjennomsnittlige nordmann slenge seg på sofaen, under et teppe og med kakaoen i handa. Bare tanken på å bevege seg utanfor døra i det kalde, forferdelege været gjør deg utslått. Du tenkar negative tankar, og vinter depresjonen komar.

Akkurat da du er på botn av verste, og livet godt kunne teke sin slut. Det einaste du gjer er å ligge i fosterstilling og klage over livet og veret. Men akkurat da alt var ille, ser du ut av vindauget, og ser den vesle hestehoven tittar opp av snøen.
Livet fikk plutseleg meining igjen.

Ein heilt vanleg dag på Jobben

Dette er mitt FØRSTE forsøk på å skrive et kåseri, aldri gjort det før. Når jeg begynte var oppgaven å skrive om et service yrke, meeen det ble mye annet også. Håper dere liker det, og at dere får dere en liten latter.

Dagen starta med den hjerteskjerande lyden av to skrikande katter utanfor vindauget mitt. Nei da. Det er bare ringeklokka mi. Eg reiser meg brått opp, og sjølvsagt treffer hovudet mitt akkurat på kanten av hylla over senga. Eg følar for å legge meg ned å dø, men som den pliktoppfyllande jenta eg er reisar eg meg opp, setter føttane ned på det iskalde golvet og løpar inn i på badet. Eg løpar så fort eg kan, og hoppar inn i dusjen. Der står eg ein lita stund, og prøvar å huske kva for ein dag det er. 12. november. Eg kryssar alle fingrane, og prøver med forsiktigheit og skru på vannet. Ein skrapande lyd kommer frå varmtvannstanken. Huseigarforeigna har bestemt seg for å lage nye rør, og derfor stengar de vannet kvar dag mellom sju og fire. De har verkelig ikkje forstått at noen menneskjer ikkje står opp før halv åtte. Eg bestemte meg i det augneblink for å sende et saftig klage brev til huseigarforeigna.

Eg kom meg tilslutt ut døra. Med svært ustelt hår, klede som på ingen måte passet saman og  et fjes som kunne skremme alle born under seks. Eg løp så fort eg kunne til busstasjonen,  og rakk bussen på sekundet.

Det er eigentlig her historia mi begynner, eg skulle skrive om serviceyrker og kva er vel meir irriterande en ekle, pedofile, gamle, utanlandske bussjåførar som på ingen måte kan norsk. Eg er ikkje rasist, på ingen måte. Eg bare synes at nokon menneskjer har valt feil yrke.

Hendene mine er i lomma, og det er i det augneblink eg merkar at den vesle grå firkanten ikkje var der. Og herre Jesus i himmelen, busskortet. Eg pleier jo å ha eit reservelager i lomma med 15 kroner til bussen, men det bruke eg jo i går. Søren også.

For andre gang i dag kryssar eg fingrane og håper at min kjære, vakre bussjåfør lar meg sitte på. For eg veit at han vet kven eg er. Vi har hatt våre diskusjonar før, om alt frå at eg ikkje er ” boksen” som han seier, til at eg ikkje vil gifte meg med sonen hans. Det er faktisk helt sant. Han sa eg var ” bakker”, og spurte om eg ikkje ville gifte meg med sonen hans. Først begynte eg å le, men når eg skjønte at eg han ikkje tulla ble eg satt ut.

Eg klistra på eit smil, og sa hei. Mannen bak rattet har kullsvart hår, stor nase, firkantete augne og et sleipt smil om munnen. Eg stamma frem at eg hadde glømt busskortet, og det sleipe smilet ble enda sleipare, om det var muleg. Han begynner å fnise, slik som eg bare trudde bare seks åringar og fjortissar kunne. Sjåføren sa til slutt noko som ” Ikke bosskort, ikke boss”. Eg prøvde og si at eg hadde busskortet, heime, men gløymte det. Han går ikkje på å kastar meg ut av bussen mens han fortsetter med sin ekle fnising. Bussen forsvinner opp bakken, og ut av synsfeltet mitt.

Så da sto eg der. Utan buss. Dette satt verkelig prikken over i’en på ein fantastisk dag. Eg hadde ikkje anna val enn å traske de 40 minuttane tel skulen.

Det eg ville frem til var at det er absolutt menneskjer i serviceyrka som kunne passa betre i ein heilt anna jobb. Eigentleg hadde nokon av de igrunn passa best i ein jobb utan kontakt men menneskjer i det heile tatt. Så det så.

Guro