Vinter er fælt

Det er denne tida på året det er kaldt og mørkt, man vaknar og merkar at det plutselig har komma 10 cm snø i løpet av natta og at du må ut og måke bort det kvite pulveret slik at du kan komme deg av sted til de grisete veiene kor du må stå i kø i fleire timar fordi ein tulling har gløymt å bytte til vinterdekk og har kollidert med ein lyktestolpe. Når du endeleg kommer deg til jobben har du ein mengde papir som ventar på at du skal sjå på dei. Når du til slutt er ferdig for dagen, er du glad heilt til du tenkjer på at du må komme deg heim. Først mange timer i kø igjen, så er det tilbake til måking fordi naboen har vært lat og dytta all snøen på tomten din og måkebilen bare har gjort det verre ved å dytte snøen på en stor haug rett føre døra din. Når du endelig har grave deg frem gjennom det våte kalde helvete frem til døra prøver du å finne frem nøkkelen med de forfrosne fingrane dine, du fomlar med låsen i et par minuttar, men tilslutt klarer du å roe ned skjelvingen og komme deg inn i varmen.

Så er det helgen, du prøver å helde deg i den myke, varme senga så lenge som mulig, men så ringer familien og spør om du blir med på skitur. Du prøver å komme deg unna det, men til ingen nytte. Du kommer deg til slutt ut av døra og hentar skiene som er dekket med fjordårets klister. Du møter familien midt ute i en frossen øydemark, ikkje bare forventar de at du skal klistre på eit smil du må små prate også. Det forventes også at du skal grille pølser og ete kvikk lunch med dei. Når du gjennomfrossen og trassig kommer heim forventes det til og med at du skal være fornøygd med dagen gjøremål, en Søndag i skogen gir uka meining for Ola Nordmann. Men nei, det er faktisk ikkje tilfelle. Tidene forandrar seg og i dag vil nok den gjennomsnittlige nordmann slenge seg på sofaen, under et teppe og med kakaoen i handa. Bare tanken på å bevege seg utanfor døra i det kalde, forferdelege været gjør deg utslått. Du tenkar negative tankar, og vinter depresjonen komar.

Akkurat da du er på botn av verste, og livet godt kunne teke sin slut. Det einaste du gjer er å ligge i fosterstilling og klage over livet og veret. Men akkurat da alt var ille, ser du ut av vindauget, og ser den vesle hestehoven tittar opp av snøen.
Livet fikk plutseleg meining igjen.